Grønlandsturen 
I slutten av mars 2003 reiste vi til Grønland sammen med Terje Thomassen og Andreas Thorvaldsen fra avlsrådet for grønlandshund. Også Andreas’ sønn Rasmus var med.
Meningen med turen var å studere hunder, få informasjon om utviklingen av hundene og hundeholdet over tid, og snakke med mennesker som brukte dem.
En fantastisk opplevelse som førte til flere hundre bikkjebilder og flere timer med videofilm. Vi skulle også overvære Grønlandsmesterskapet i hundekjøring. P.g.a. dårlige isforhold ble dette løpet dessverre flyttet til et annet tidspunkt og annet sted. Vi gikk følgelig glipp av dette arrangementet, men fikk mer enn nok inntrykk i løpet av halvannen uke likevel.
All flyforbindelse til Grønland skjer fra Kastrup utenfor København med Air Greenland. Vårt fly, en stor Airbus, lettet fra Kastrup på formiddagen tirsdag 25. mars. Fire og en halv time senere landet vi i Kangerlussuaq (Søndre Strømfjord). I og med at det er 4 timers tidsforskjell mellom Grønland og Danmark, brukte vi ”bare en halv time” på turen!
Servicen på flyet var upåklagelig med mye god mat og drikke (skulle bare mangle til den prisen). En drøy time senere steg vi om bord i en Dash 7 og satte kursen mot Uummannaq. Turen tok ca. en time med et kvarters mellomlandig i Aasiaat.
Uummanaq ligger på en øy på 12 kvadratkilometer. Flyplassen ligger ved en landsby som heter Qaarsut. Derfra måtte vi ta helikopter for å komme ut til Uummannaq. Denne turen tok ca. et kvarter. På denne turen gikk det opp for oss hvorfor grønlandsmesterskapet i sledehundkjøring var blitt flyttet - isen var først nå i ferd med å legge seg på fjorden.
Vi nådde byen tidlig på ettermiddagen tirsdag 25. mars. Andreas hadde ordnet med overnatting på børnehjemmet (!). Børnehjemmet er verdt sin egen historie. Vi anbefaler å ta kontakt på bhjumq@greennet.gl og bestille videoen Ice School. Samtalene med de ansatte der gjorde sterkt inntrykk på oss.
Uummannaq ble en enorm opplevelse. Riktignok hadde vi store forventninger på forhånd, men dette slo alt. En TYPISK grønlandsk by (d.v.s. slik vi hadde forventet oss en slik en) med fargerike hus som klamret seg til berget og bikkjer overalt. Været var nydelig, klart og rundt 20 grader kaldt.
 Uummannaqområdet er typisk fiske og fangstområde. Mange mener dette er ”det ekte” Grønland. De fleste lever av primærnæringene og benytter bikkjene til det de har gjort i århundrer. Byen har ca. 2.500 innbyggere. Like mange mennesker bor i de 7 bygdene som ligger rundt byen. Og så finnes det rundt 6.000 bikkjer der...! Mange flotte bikkjer med ganske stor variasjon fra de helt lette (huskytyper) til de typene som er mest vanlige hos oss. Ingen av de gamle ”tunge” typene, men de aller fleste var svært velbygde med gode vinkler og bra bredde i fronten. De fleste ville ikke hatt problemer med å plassere seg i utstillingsringer i Norge. Og de aller fleste hadde skikkelig godt gemytt. Vi fikk også opplevd mye imponerende hundekjøring.
I Uummannaq tok vi mengder av bilder og metervis videofilm. Hit skal vi tilbake!
Vi dro fra Uummannaq tidlig på morgenen 27. mars. Vi måtte selvsagt ned på havisen å ta noen bilder og litt film før helikopteret kom. Spesielt studerte vi hundene til en mann som heter Ole Qvist. Han har tidligere vunnet Grønlandmesterskapet i sledehundkjøring.
I Qaarsut hadde vi fire timer til rådighet før flyet gikk videre sørover. Flyplassen lå ca. 40 minutters gange fra byen – vi bare måtte inn til byen og se på bikkjene. Og for en mottakelse: Utenfor det første huset vi kom til sto det en haug med skikkelig fine og trivelige hunder. Inuitten som eide dem kom ut og hilste på oss og lekte litt med valpekullet han hadde. Inne i byen så vi utrolig mange flotte bikkjer. Både i bygning og gemytt var det høy klasse over bikkjene her. Her skulle man vært og valgt ut bikkjer! Nok en enorm opplevelse.
 Etter hvert gikk flyet sørover og etter en halvtimes flytur landet vi i Ilulissat. Det var fremdeles relativt tidlig på dagen. Ilulissat, Knud Rasmussens fødeby, er Grønlands tredje største by med ca. 4.600 innbyggere og rundt 10.000 hunder. Her skulle vi bli fram til hjemreisedato fredag 4. april.
Været forverret seg atskillig utover dagen, og like etter at vi kom fram ble det et skikkelig snøfokk. Vi tok inn på vandrerhjemmet – et helt all right overnattingssted – og bega oss byen og snøfokken i vold.
Her hadde vi en avtale på veterinærklinikken i byen. Dette ble en uforglemmelig stund der vi umiddelbart fant tonen med veterinærene Nina Jansen og Pia Bøgeskov Jørgensen. Snakk om herlige mennesker! Praten og latteren gikk i ett og vi fikk masse god informasjon. Disse skulle vise seg å bli svært nyttige (og trivelige) kontakter for oss.
Deretter hadde vi en avtale med bestyreren på Knud Rasmussen-museet. Dette ble også en uforglemmelig stund der vi ble sittende å prate sammen med alle de ansatte på museet. Vi fikk lært en masse om bikkjer nå og tidligere, om endringer i bikkjehold, endringer i bruk av bikkjer, og mange gamle ”sannheter” ble satt på prøve. Blant annet stilte de seg uforstående til at det skulle være noen forskjell på Øst- og Vestgrønlandshunder.
Dagen etter klarnet været opp. Vi fikk sett byen, sett på bikkjer og overvært et ”mor-og barn-løp”. Utrolig morsomt! Nok en gang ble vi imponert over standard på bikkjer, ikke minst på gemytt. Og vi fikk se hvordan det går an å håndtere hundespann. Det er faktisk ikke noe problem å manøvrere et 18-spann mellom mengder av mennesker og andre bikkjer og i trafikkerte gater – for de som kan det.
På ettermiddagen besøkte vi Uno Fleischer og fikk høre fortellinger og se film fra hans fantastiske ekspedisjoner, bl.a. fra Grønland, via Canada over Alaska til Sibir. Også han stilte seg forresten uforstående til ”sannheten” om at det var forskjell på bikkjene fra Vest-Grønland og Øst-Grønland. Et imponerende menneske som har utført fremragende bragder og som vi unner andre å få oppleve. For oss var nok dette besøket ett av de aller største høydepunktene.
 Dagen etter, den 29. mars, fikk vi tilbud om å bli med en båt som skulle hente noen dansker i en liten landsby som heter Ilimanaq, en times gange sørover. Til tross for at vi bor på Røros, er vi veldig glad i havet. En slik mulighet kunne vi ikke si nei til.
Så mens Terje, Andreas og Rasmus så på hunder i Ilulissat, krysset vi Isfjorden mellom fantastiske isfjell. En fantastisk opplevelse. Tenk å reise med en klassisk fiskekutter mellom drivis og de isfjellene i mars. Utrolig! Breen innerst i Isfjorden kalver så mye is på én dag at det tilsvarer hele årsforbruket av ferskvann hos New Yorks befolkning. Turen ble nærmest spektakulær – det var like før vi kjørte oss fast i drivisen og en stund så vi for oss at vi måtte tilkalle helikopter for å komme tilbake.
Ilimanaq ble også en opplevelse. En liten bygd med under 100 innbyggere. Også her var det mange flotte hunder og langt større variasjon i farger og typer enn hva vi hadde forventet på et slikt lite ”avsidesliggende” sted. Det var kanskje større variasjon i genmassen blant hundene på det lille stedet enn blant grønlandshundene i hele Skandinavia.
 Så kom dagen for den store sledereisen, søndag 30. mars. Dette var nok turens høydepunkt. Fem spann med fører skulle vi ha. På grunn av en feil fikk vi bare tre. Terje fikk ett (han er en aning større enn oss andre), Andreas og Rasmus ett og vi et 18-spann. Turen varte i drøye 5 timer og vi opplevde hundekjøring på sitt mest spektakulære. I stedet for å forsøke å beskrive turen her, henstiller vi heller folk om å komme på besøk og se film og bilder fra turen.
Også de kommende dagene ble begivenhetsrike. Vi besøkte bl.a. Wille Siegstad, mannen som vant Grønlandsmesterskapet i fjor (han ble nr. 3 i år) og vi studerte hundene hans nøye. En skikkelig trivelig kar som hadde velbygde, men etter vår smak litt for lette hunder, i alle fall de yngre. Det var imidlertid stor forskjell på 2-åringene og 3-åringene. De sistnevnte så atskillig bedre ut enn de yngste – de hadde mye mer masse både i kropp og hode. Det kunne se ut som bikkjene hans trengte å bli noen år før de var ferdigutviklede. Vi oppførte oss også som ekte turister en dag - handlet suvenirer og selskinnsvarer, var på museum, så oss rundt i byen (uten kun å se på hundene), osv.
Vi måtte dra hjem igjen en dag tidligere enn de andre p.g.a. dødsfall i familien. Turen fikk derfor en litt brå slutt. Så tidlig på morgenen torsdag 3. april satte vi oss på flyet hjemover. For oss hadde dette vært en enorm opplevelse, som nok utvidet vår horisont en god del. Vi fikk avlivet en del myter, vi fikk mange nye impulser, vi fikk etablert kontakter, vi fikk bekreftet mange av våre antagelser og, ikke minst, vi fikk massevis av gode bilder og film.
Vi fikk også brakt på det rene at dersom man er villig til å satse noen kroner, er det mulig å skaffe seg det man vil av hunder. D.v.s. hunder av aller ypperste kvalitet.Vi så atskillig flere hunder vi kunne tenkt oss å ta med hjem enn hunder vi ikke likte.
Grønland – vi kommer garantert tilbake !
Se flere fotografier fra turen i FOTOGALLERIET
Rita & Wiktor | 